Jeg har snakket med teatersjefen for Carte Blanche, Hooman Sharifi. En mann som har satt i gang noen nye prosesser i kompaniet. Noen prosesser som gir meg mer å tygge på. Da jeg så deres siste turnéforestilling We Are Here Together ga den meg en følelse i kroppen jeg enda ikke har helt klart å sette ord på. Kanskje er det ikke viktig heller. Jeg trigges av spørsmålstegn, av følelser som setter seg som mikroskopiske jordskjelv i kroppen og gjør at noe i meg er annerledes når jeg går ut av salen.
Der jeg tidligere så forestillinger av Carte Blanche for å bli imponert over teknikk og stil, ser jeg nå forestillinger som gjør meg spørrende til hvordan deler av samfunnet fungerer. Hva er Carte Blanches rolle i samfunnet? Hvilket ansvar skal kunsten ta? Hooman er raus og deler noen tanker med meg her.
Hva jobber du med for tida?
Det er veldig mye forskjellig på én gang nå. Vi har vært på på turné med We Are Here Together (Habib/ Evelin) og har igjen avslutningen av den. Vi avsluttet også nettopp forestillingen Løperjenten (rekonstruert) som vi gjorde i samarbeid med Den Nationale Scene med Jon Tombre og meg i regi, og snart skal vi igang med en ny produksjon med Bouchra Ouizguen som skal ha premiere på Operaen februar i 2017.
***
Carte Blanche er Norges nasjonale kompani for samtidsdans. Hva slags ansvar mener du det ligger i å være et nasjonalt kompani?
Det ene er jo selvfølgelig turnering, at vi viser forestillinger rundt om i Norge og utlandet. Turnéene gir oss mulighet til å kommunisere med et bredere publikum. Vi har et navn og en mulighet til å nå ut til bredden og da er det viktig at vi bruker den muligheten til å utfordre og åpne sinnene til publikum. Jeg tenker at det er lettere for oss å gå foran og vi må derfor jobbe på en slik måte at vi åpner opp for resten av feltet, i stedet for å lukke igjen. Vi har jo et ansvar for å utvikle samtidsdansen.
Vi har selvfølgelig også et samfunnsansvar med tanke på hvilke temaer vi snakker om. Hva lager vi forestillinger om? Hva slags bilder lager vi? Hva er det vi snakker om i det offentlige rom? Hva slags debatter åpner vi opp for? Det å være et nasjonalt kompani betyr at vi ikke bare skal ta vare på oss selv, men vi skal gjøre noe for samfunnet. Og for meg er det derfor viktig å hele tiden å spørre seg hvordan vi best kan bruke den stemmen vi har.
***
Etter at du overtok som teatersjef har det vært ganske store endringer i kompaniet, både med tanke på uttrykk og dansere. Hvordan ser du på dette? Basert på hvilke verdigrunnlag har denne endringen vært gjort?
Det har ikke vært en idé at vi skulle gå inn å endre kompaniet, endring er ikke motivasjon i seg selv, men vi var nødt til å spørre oss selv hvilke muligheter, ansvar og potensial vi har og hvordan vi bruker det. Spørsmålet er hele tiden: Hva skal vi stå for som Carte Blanche? Hva skal vi snakke om? Hvilke koreografer inkluderer vi? Hvordan jobber vi med publikum?
Det har vært viktig for oss å være uredde. Vi skal ikke undervurdere publikum og være forsiktige, men vi skal invitere de inn i arbeidet og snakke sammen med de. Så håper vi at de blir med. Det er jo bra for oss at vi må jobbe hardt for å involvere og engasjere.
Jeg regner med at hvis du snakker med de internt i kompaniet, så vil de si at Carte Blanche alltid har vært under endring. Fordi vi jobber med nye koreografer fra produksjon til produksjon, vil det naturlig hele tiden foregå endringer.
Det viktigste har dog vært å bli klar over hva vi vil, og så jobbe mot det, i stedet for å si at “nå må vi forandre oss”. En slags aktivistisk tankegang. Hvis det er samtidsdans vi driver med, så får vi gjøre dét og så får vi se hvordan det går, hva vi kan være med å bidra til i samfunnet.
***
På nettsidene deres står det at dere vil forandre verden- en ganske ambisiøs visjon! - og forestillingene deres har i mine øyne en mer samfunnskritisk retning enn tidligere. Hva er det med dans som gir den evnen til å skape endringer i samfunnet?
Vi valgte en så ambisiøs holdning for å hele tiden kunne arrestere oss selv. Det var viktig å finne ut av hvordan vi kan kreve noe av oss selv, noe som er større enn oss selv og som gir oss retning. Nå kan vi kan alltid gå tilbake å si sånn “Nei, vet du hva, den forestillingen syns jeg ikke forandret verden noen ting”, så hvorfor valgte vi den da? Ved å ha en slik visjon må vi hele tiden stå til rette for de valgene vi tar og arrestere oss selv, noe jeg tror er viktig for å kunne gå videre.
Personlig er jeg alltid usikker på om dans kan forandre verden, men det jeg er sikker på er at forsøket er verdt det. Dansen har, mye på grunn av sin fysikk, evnen til å være veldig konkret i et slags mellomland. På sitt beste er den er i konstant oppfinnelse og leter etter mening, selv der det kanskje ikke finnes mening. Mange blander abstraksjon og utydelighet, men jeg tror styrken til dans er at den kan være veldig tydelig og likevel abstrakt, noe som gir den stort rom og potensiale for tolkning. Dansen finner opp språket sitt igjen og igjen og noe av det som er interessant med samtidsdans i dag er at man er like opptatt av hva man skal si som hvordan man skal si det. Der man tidligere var opptatt av stil og sjanger, starter man nå oftest prosessen med en problemstilling og finner opp språket mens man jobber. Man leter hele tiden og den letingen er veldig spennende.
En annen ting er at måten dans blir laget på for tiden ofte er politisk i seg selv. Det er en kollektivitet som hele tiden forhandler med seg selv, som bryter ned eller bygger opp hierarkier og som krever stor grad av involvering fra utøverne.
***
Under Bodø biennale snakket du om viktigheten av publikum og at de selv må ta makta over opplevelsen fordi det i virkeligheten ikke eksisterer noe forestilling uten publikum. Hvordan kan man som kunstner være med på å gi publikum den selvtilliten de trenger for å betrakte dans ut ifra eget ståsted?
Jeg tror man hele tiden man må skape et møterom hvor samtaler kan oppstå. Også i arbeidet med forestillingene må dette møtet jobbes tydelig fram. Hvis kunstnerne tør å si det de virkelig mener og er tydelig på det, så kan det i seg selv kan åpne for at andre tør å stå for sitt.
Vi må legge til rette for arenaer hvor vi møter publikum og snakker sammen. Og i møtene blir det viktig at vi som kunstnere er imøtekommende og oppmerksomme på hvordan vi uttrykker oss. Hvordan kan vi være uenig uten å si at det ene er rett eller galt? Jeg har lært mye av folk jeg har jobbet med før om å forsøke å finne den andres språk og prøve å se en annens realitet. Hvis du ser grønt og jeg har jobbet med gult, hva kan det være med ditt synspunkt som gjør at du ser grønt? Hvis man kan ta imot andres synspunkt og se det man gjør med deres blikk, så kan det åpne samtalen på en helt ny måte.
Jeg tror også det er viktig å ikke undervurdere publikum, ikke forsøke å gjøre det lettere for dem. Vi snakker ofte om at publikum skal eie sin opplevelse, så uansett hva du som publikummer mener det handler om, så er det det det handler om for deg, det er din oppfattelse. Og da må jeg, i stedet for å gå imot det og si at det var feil, gå i dialog og forsøke å se ting fra en annen vinkel, noe som jo igjen vil berike kunstopplevelsen. Det handler veldig mye om å lytte, tror jeg.
***
Du er selv aktiv skapende kunstner. Hva har det å si for deg i stillingen som teatersjef i Carte Blanche at du har denne fysiske inngangen til jobben?
Jeg har ikke tenkt så mye på det, for å være helt ærlig. Det er jo den jeg er, liksom. Men det gir jo absolutt noen muligheter. Jeg kan jo for eksempel lage kunst i samarbeid med kompaniet og jeg forstår produksjonsdelen veldig godt. Det at jeg er kunstner selv åpner nok garantert noen dører i form av at folk vet hvem jeg er og kjenner til kunstnerskapet mitt, noe som kan føre til nye samarbeidsprosjekter. Det kan sikkert lukke noen dører også, altså...
Noen ganger er det veldig forvirrende å skille rollene som koreograf og teatersjef og jeg må virkelig konsentrere meg om hvilken hatt jeg har på meg når jeg snakker. Jeg må tenke over måten jeg handler og hvordan jeg ordlegger meg. Som kunstner kan jeg for eksempel være ekstremt kritisk til det jeg holder på med, på grensa til negativ, mens hvis jeg er slik i en institusjon, kan det ta livet av en den.
For det meste har min bakgrunn kommet til nytte, men det er jo heller ikke sånn bare fordi man har gjort mange sånne prosesser før så forstår man alt. Men jeg lærer hele tiden og det er veldig interessant å få innblikk i andre koreografers tanker og prosesser. Jeg elsker jo diskusjoner og prosessene rundt det å lage forestillinger. Fagnerden i meg koser seg virkelig!
***
Hva vil du at verden skal vite om deg?
Det var litt for heftig! Jeg tror at det jeg vil at de skal vite, det vet de og at det jeg ikke vil at de skal vite kan det være det samme med. Men hvis jeg måtte si noe var det kanskje at jeg liker å jobbe. Jeg liker de jeg jobber med og jeg syns det er givende. Det er alltid like utfordrende og konfronterende å møte andres ideer, men jeg liker den utfordringen!
Les mer om Carte Blanche på www.carteblanche.no