Tony Tran er en dansekunstner jeg lenge har fulgt med på. Jeg har blitt inspirert av hans evne til å få verkene sine ut i verden, samtidig som det jeg har sett av forestillinger har vekt interesse og spørsmål rundt det tvetydige i relasjoner- en tematikk jeg har kunnet grunne på i lang tid etter selve opplevelsen.
Tony er aktuell med turné med stykket Jakob og jeg var interessert i hvordan han jobber fram stykkene sine, hvordan det er å være utøver og koreograf på samme tid, hvordan han jobber tematisk og hva han tenker er en bærekraftig karriere.
Hva jobber du med for tida?
Jeg er akkurat ferdig med en prøveperiode med mitt nye prosjekt Brotherly som skal ha premiere i januar neste år. Og nå er jeg i gang med gjenopptakelse med forestillingen Jakob som skal på turné via Dansenett Norge allerede til helgen.
Alle aktiviteter som skjer i Norge har jeg skvist inn i dette høstsemesteret, mens alle internasjonale turneer er utsatt til våren.
Etter en lang periode med mye hjemmekontor er det godt og komme i gang med prøver igjen, spesielt med Brotherly. Dette prosjektet startet vi med før pandemien og det har vært gjennom mange ulike faser. Vi måtte blant annet bytte ut en danser fordi han bor i utlandet og det ble for vanskelig under forholdene. Det har også vært mange uunngåelige opphold i prosessen; sånne ting har gjort at dynamikken og strukturen i stykket har endret seg, men det er også spennende å se hvordan det har utviklet seg kunstnerisk og hvordan ting nå begynner å falle på plass. For første gang er jeg ikke med som utøver selv, men sitter på utsiden som koreograf, så det er også noe med å bli vant med den rollen.
Kan du fortelle litt mer om Jakob? Jeg har bare sett traileren, men ble veldig interessert i hvordan dere har jobbet med dette stykket.
Stykket har vært med meg lenge, og da vi startet med forprosjekt i 2018 hadde det allerede vært i tankene mine i lang tid. Tematikken bygger videre på min praksis med å forstå maskulinitet og hvordan den skapes i relasjoner. På et vis er det en fortsettelse av arbeidet vi gjorde med duetten Makt og avmakt, hvor jeg og Antero Hein utforsket forholdet mellom to menn. Da jobbet vi særlig med vold og maktforhold, mens i dette stykket var jeg interessert i å utforske intimitet og forholdet til egen kropp og seksualitet. Stykket var også inspirert av forestillingen Sweat baby Sweat av koreograf Jan Martens, som utforsket forholdet mellom mann og kvinne i et veldig langsomt partnerarbeid. Jeg ble interessert i hvordan den monotone og sakte duetten manet fram en drømmende atmosfære, og var nysgjerrig på hvordan dette arbeidet hadde sett ut hvis det var to menn som danset.
Jeg ønsket å lage et stykke som belyser hvordan intimitet, kropp og seksualitet er noe som forhandles fram i relasjoner, og jeg ønsket å gjøre det med to menn uten å sette det i en tydelig queer kontekst. Jeg erfarer ofte at når man fremstiller to menn i et parforhold er det noe eksplisitt feminint over det, mens her ønsket jeg å belyse det maskuline og hva det kan være. Den andre danseren i stykket, Knut, er en heterofil mann, så det var også interessant å se på hva som er intimitet for oss og hvordan vi går fram med det fra hvert vårt perspektiv. Friksjonen som kommer til syne og hvordan rollene kompliseres, og det kjærlige og det voldelige samles i et felles og tvetydig uttrykk. Stykket er minimalistisk på den måten at det kun er to utøvere på scenen og ingen scenografi. Jeg ville ha uttrykket litt mer nedpå, lekent og forførende, men samtidig bevare fantasien og drømmeverdenen som eksisterer kun mellom de to.
Hvordan gikk dere fram for å lage verket?
Jeg hadde et ganske klart bilde av hvordan deler av stykket skulle se ut og vi startet med å lage det som nå er den siste delen av stykket, hvor vi er mer eller mindre klistret sammen. Her improviserte vi masse og lette etter ulike bilder som kunne få fram det tvetydige i tematikken. Mye handlet om å utforske relasjonen til hverandre og det er på mange måter det som driver stykket framover; denne forhandlingen mellom oss. Jeg produserer sjelden materiale på forhånd, så utviklingen av stykket skjer på gulvet og i improvisasjon sammen. Alt filmes, så det er mange timer med videomateriale som jeg ser på i ettertid. Her leter jeg etter hva det sier til meg, klipper og limer, tar bort og justerer kurs. Knut var også mye med i dette arbeidet, og i tillegg hadde jeg et tett samarbeid med dramaturg Thomas Schaupp. Han utfordret meg med spørsmål som gjorde at jeg måtte dykke dypere inn i stykket enn hva jeg kanskje i utgangspunktet ville.
Store deler av prosessen handlet om å bli kjent med hverandre på gulvet, vite hvordan man skal respondere på oppgavene og deretter finne en felles tone sammen som et team. Det er et puslespill som hele tiden må destrueres for å bygges på nytt igjen til jeg finner det interessant. Jo lenger ut i prosessen vi er, jo viktigere er det for meg som koreograf å ikke miste det uforutsigbare i verket.
Jakob hadde premiere på Nuuk Nordisk Festival på Grønland i oktober 2019, og skulle ut på turné i 2020. Men da kom koronaen og alt har måttet utsettes flere ganger. Vi drar som nevnt på en Dansenett-turné denne høsten og besøker Randaberg Kulturscene, In2it festival i Kristiansund, Rosendal Teater i Trondheim, Dansens Hus i Oslo og avslutter på Operahuset på Nordfjordeid i slutten av november. Til våren drar vi til Sverige, Russland og Vietnam hvis det er mulig.
Jeg har lyst å høre mer om hvordan du jobber du fram stykkene dine når du også er utøver i de? Har du noen bestemte metoder?
Det er et ganske omfattende arbeid og en mental øvelse å gå inn og ut av utøverperspektiv, men jeg er også veldig glad i den måten å jobbe på fordi den gir meg en kroppslig følelse av hvordan stykket utvikler seg og hvor jeg bør ta arbeidet videre. Det gir meg en annen type inngang i arbeidet som jeg merker at jeg savner når jeg jobber med Brotherly. Alle koreografiske beslutninger tas mens jeg jobber fysisk, og det fysiske arbeidet gir meg også en slags mental pause fra det koreografiske arbeidet som ofte blir veldig tankestyrt.
I Brotherly trakk jeg meg som utøver fordi det ble for mye å mestre irsk steppdans, og samtidig skulle være aktiv utøver, koreograf og produsent. Utfordringen med å sitte og se på prøve hele dagen er at man fortere blir mentalt utslitt. Når jeg er fysisk inne i stykker, sånn som med Jakob, kan jeg være på prøver til klokken 5 og likevel sitte og se på videomateriale fra prøvene på kvelden uten å bli sliten på samme måte. Så det fysiske arbeidet er både informativt og bra for å hvile hodet.
Jeg jobber med video på en veldig konvensjonell måte, noe jeg nok plukket med meg etter KHiO. Når jeg studerer materiale fra prosessen via video leter jeg etter en spesifikk stemning eller en konsentrert atmosfære. Jeg forsøker å finne ut hva som sier noe om tematikken jeg utforsker, og tar med det jeg vil beholde tilbake til studio hvor vi jobber videre med det. Ofte går jeg i en fallgruve hvor jeg begynner å jobbe med detaljer selv om jeg vet at jeg kanskje burde laget en skisse først. Men jeg har på et vis lært meg at jeg må kna på disse detaljene og finne ut hva de sier til meg, selv om det kan vise seg at jeg ender opp med å ikke ha de med meg videre i det hele tatt. Det har kanskje noe med å gjøre at jeg er redd for å sette sammen ting, redd for å låse meg fast, så jeg må alltid minne meg på å veksle litt mellom å bestemme ting og å la det få leve videre. Jeg vet at jeg trenger å se hele bilde for å forstå stykket helt, men jeg er veldig glad i den utforskningsdelen hvor alt er mulig.
Jeg jobber ofte i perioder med to uker om gangen i flere bolker, avhengig av hvor mye økonomi og prøvetid vi har. Det er helt nødvendig for meg med “pauser” fordi mye av utviklingen i arbeidet skjer mellom disse periodene - spørsmål og tanker får spinne rundt, utfolde seg og transformeres til nye ideer. Det går sjelden en dag uten at et prosjekt kverner rundt i hodet og jeg bærer dem med meg hvor enn jeg er. På den måten kan jeg komme så forberedt som mulig når prøveperiodene er i gang igjen.
Det er veldig interessant å se hva som skjer med stykker over tid. Premieren til Brotherly har blitt utsatt to ganger, noe som har gjort at jeg har fått et ekstra år på meg på å jobbe med stykket i hodet mitt. Stykket hadde definitivt sett annerledes ut dersom den hadde hatt sin opprinnelige premiere i januar 2021. Samtidig har det også gått så lang tid at det noen ganger gir en slags følelse av å lure på om man egentlig har forlatt prosjektet og gått videre. Da vi startet opp igjen med prøveperioden nå i september, så merket jeg at prosjektet hadde tatt en annen retning, så det skjer definitivt noe også når “ingenting” skjer.
Tiden man har vil alltid påvirke arbeidet, og med Jakob var det annerledes fordi vi hadde begrenset med midler og prøveperioder. For meg var det en lærerik prosess fordi det satt meg i en posisjon hvor jeg måtte konfrontere meg selv med hvor mye jeg var villig til å gå inn med i et prosjekt, og det satte meg i et slags trasshumør, hvor jeg virkelig ville bevise at jeg kunne lage et godt verk og at økonomi ikke alltid trenger være første prioritet.
Slik jeg leser arbeidet ditt handler mye av det om forhold mellom mennesker, maskulinitet og maktstrukturer. Kan du si litt mer om hvordan du inspireres til valg av tematikk og om du har en slags gjennomgående agenda for hva du vil at kunstnerskapet ditt skal formidle?
Mye av det jeg driver med er nok selvbiografisk og jeg ble tidlig interessert i dette med maskulinitet. Jeg har en far som var veldig styrende for hvordan mitt bilde av det å være maskulin var da jeg vokste opp. Hans maskulinitet fikk utspille seg ved å være familiens overhode, men samtidig var han en hjemmeværende far fordi han ikke behersket det norske språket og var uten jobb. Han var veldig streng og bestemt, men trengte alltid hjelp til å gjøre hverdagslige ting som krevde en eller annen form for kommunikasjon med det norske samfunnet. Hans identitet møtte motstand i det utenforskapet som han har levd med i alle disse årene. Motsetningene i dette som det tok lang tid for meg å skjønne.
Pappa var, hvis jeg kan kalle han det, en tradisjonell og konservativ mann, og det har på mange måter hengt over meg som et bilde på mannsrollen jeg ikke kjente meg igjen i.
Vi lever i en mannsdominert verden, men det er ofte en forenklet versjon av maskulinitet som framstilles. Når vi for eksempel ser på all forskningen på kvinner og feminisme, så ligger liksom maskuliniteten som en skygge i bakgrunnen. Jeg er veldig interessert i hvordan dette bildet av mannen blir vernet og forstått, og hvordan dette hele tiden er i forhandling med omverdenen. På mange måter er denne forhandlingen den samme som jeg bedriver med meg selv- hvor norsk er jeg? hvor maskulin er jeg? hvordan blir jeg påvirket av omgivelsene?
For tida tenker jeg mye på det med å lage seg en bærekraftig karriere, og jeg opplever at du er veldig god på å få stykkene dine ut til publikum. Kan du si litt om hvordan du jobber med dette? Og hvilke ting mener du er avgjørende for en bærekraftig karriere? Er det noen ytre strukturer du savner som kunstner?
Jeg startet tidlig med å tenke internasjonalisering. Noe av grunnen var kanskje at jeg ikke helt fant min plass i Norge. Sett i ettertid er jeg takknemlig for det, for jeg har turt og måttet finne min egen vei og gjort det jeg synes er viktig for min egen karriere, på godt og vondt. Motivasjonen var likevel mest at jeg var nysgjerrig på hva slags muligheter det fantes ute i verden. Jeg kan se tilbake og si at det har vært noe av den viktigste investeringen for kunstnerskapet mitt, hvor jeg har fått muligheten til bygge et nettverk av residenser og visningssteder som jeg stadig har kommet tilbake til. Det er et langsiktig arbeid som krever mye innsats, tid og kontinuitet, og som er utfordrende på mange plan fordi man gjør det på frivillig basis uten at det finnes en form for honorar for det.
Jeg prøver stadig å forstå og lære av dansefeltet, men blir overrasket hver gang fordi det endrer seg så raskt. Samtidig som jeg begynte med det internasjonale arbeidet engasjerte jeg dansekunstner og produsent Annika Ostwald som mentor. Selv om vi to er vidt forskjellige og arbeider på ulikt vis, så har vi vært en bra match fordi vi begge er ambisiøse og målrettede personer. Hun har til tider fungert både som psykolog, coach og venn når ting har virket vanskelig, og hun har utfordret og vært brutalt ærlig med meg. Dette mentorskapet er noe av det jeg har satt mest pris på, og jeg anbefaler alle unge dansekunstnere å ha en som man kan ta opp de vanskelige spørsmålene med og spørre om råd.
Når det gjelder ytre strukturer er det jo ofte økonomi og I det siste har det vært godt med midler til scenekunst, men det er fortsatt manglende infrastruktur for produksjonslokaler, og fleksibiliteten rundt hva en residens kan være. Husene opererer ofte med rammer og betingelser som passer en gitt måte å jobbe på. Jeg tenker at det trengs mer dialog om hvordan de som sitter med midler og visningslokaler kan tilrettelegge for et mangfold av ulike kunstnere, slik at det som presenteres også kan representere feltet i større grad.
Jeg har tenkt mye på det med bærekraft i det siste. Vi er nok en del av en jobbkultur hvor man ofte føler at man må jobbe masse. At det å ha mye å gjøre er et tegn på at det går bra, men så er det kanskje viktig å spørre seg hvor mye man faktisk må gjøre, når er nok nok? Jeg har selv alltid jobbet mye og er veldig glad i å jobbe, men jeg har også spurt meg selv om jeg kan jobbe på samme måte om 5 eller 10 år. Kanskje har det vært sunt for meg å roe litt ned også, for jeg føler Korona har gjort meg mer tilfreds med hva jeg har.
Folk jobber veldig forskjellig ut ifra tid, og jeg tror det handler mye om å finne sin egen rytme, uten å følge en oppskrift. Jeg var heldig og fikk arbeidsstipend nå og det frigjør en del bekymringer rundt det økonomiske. Jeg skulle ønske alle fikk arbeidsstipend egentlig, for jeg tror mange føler press til å starte nye prosjekter før de egentlig er klar for det.
Les mer om Tony på www.tonytran.no
Foto: Sondre Nikolaisen Masvie
Comments